Velkommen til Eidsverket
Eidsverket er et unikt kurs- og konferansested, med verneverdige bygninger og kulturminner fra stedets 250-årige industrihistorie. På Eidsverket har det vært drevet jernverk, glassverk, spikerverk, bomullsspinneri, ljåsmie, mølle, sagbruk og kraftverk. Disse kulturminnene er merket og skiltet langs en merket sti.
Eidsverket ligger tett inntil et fantastisk turterreng, som strekker seg milevis inn i grenseskogene, både syd-, øst- og nordover. Naturbrukslinjen på Kjelle videregående skole har opparbeidet et omfattende nett av stier og løyper i tillegg til lavvoer, gapahuker og bålplasser. Noen av Norges største storviltområder ligger tett inntil Eidsverket. Og i nærområdet finnes det også et vell av fiskerike vann og elver, med blant annet kreps, ørret og gjedde.
Det er funnet flere spor etter tidlig bosetning på Eid, blant disse er en gravhaug nordvest for hovedbygningen. Gården ble delt i to bruk, Søndre og Nordre Eid, allerede på 1500-tallet.
Etter at det ble funnet jernmalm i Setskog i 1760, ble begge Eidgårdene kjøpt av Caspar Herman von Storm. I 1763 fikk han privilegium til å oppføre Zitten jernverk. Dette ble starten på industrihistorien på Eidsverket. Von Storm gikk konkurs i 1772 og jernverket ble nedlagt, blant annet på grunn av mangel på drivverdig jernmalm.
Industrivirksomheten lå nede inntil Ludvig Mariboe kjøpte begge Eidgårdene i 1810. I 1812 etablerte han Eids glassverk, som på det meste hadde over 100 mennesker i arbeid.
Produksjonen var ikke lønnsom, og glassverket ble nedlagt omkring 1818–20.
Mariboe utga også en av Norges første aviser Patrouillen, fra Eidsverket i årene 1824–32. I 1832 ble Eidgårdene solgt til Ole Hanneborg på nabogården Haugrim. Hans sønn, Halvor Hanneborg, startet spikerverk og ljåsmie her i 1840-årene. Produksjonen viste seg å være ulønnsom og ble nedlagt i slutten av 1850-årene.
I stedet startet han et bomullsveveri og -fargeri. Høye bomullspriser som følge av Den amerikanske borgerkrigen (1861 – 1865) førte til at også denne produksjonen ble nedlagt. Halvor Hanneborg satset så på mølledrift, sagbruk og høvleri, en virksomhet som skulle vare i nær 100 år.
For å lette tømmerfløtingen i Haldenvassdraget, blant annet fra Eidsverket, ble det mellom 1855-1877 bygget sluser ved Brekke, Strømsfoss og Ørje. Det la grunnlaget for treforedlingsindustrien som vokste opp nederst i vassdraget midt på 1800-tallet.
Sentrale personer i arbeidet med byggingen av Haldenkanalen var Engebret Soot og Christian Haneborg på Fosser, fetter til Halvor Hanneborg.
I 1894-96 ble Urskog-Hølandsbanen bygd. Eidsverket fikk dermed togforbindelse med Kristiania, og via dampbåten DS Turisten langs Haldenvassdraget til Halden.
Sagbruket
I 1901 kjøpte Saugbrugsforeningen Eidsverket av Halvor Hanneborgs arvinger. Da bestod eiendommen av over 50 000 mål skog, 400 mål dyrka jord og et tilsvarende udyrka beiteareal.
I tillegg til gårdsdriften ble hele Saugbrugsforeningens tømmerdrift administrert fra Eidsverket. Skogsjefene var meget kompetente folk som samarbeidet med de fremste skogbruksmiljøene i landet, og i skogen rundt Eidsverket ble det drevet mye forsøksvirksomhet med ulike treslag. På 1950-tallet var 300 skogsarbeidere lønnet fra Eidsverket, hjulpet av rundt 100 hester.
Mølle, sag, og høvleri brant ned i 1958 og satt stopper for en nær 200-årig industrihistorie.
Bygningene på Eidsverket
Den store hovedbygningen består av to fløyer. Den vestre fløyen, har tømmerkjerne fra 1700-tallet som ble flyttet ned hit fra Nordre Eid.
Bygningen fikk sin nåværende form i 1865–73 etter tegninger av arkitekt Henrik Thrap-Meyer. Han føyde til den østre fløyen med tårn og en såkalt «piano nobile», en andre etasje med stor takhøyde. Den inneholder representasjonsværelsene med festsal og et stort trapperom. Det høye tårnet bidrar også til å gi bygningen et storslått preg. Bygningen er i sveitserstil med dekor inspirert av Tudorgotikk i både eksteriør og interiør.
Etter en omfattende restaurering i 1991 fikk hovedbygningen arkitekturvernprisen for Akershus i 1992.
Det karakteristiske seks-kantede stabburet finnes det få av i Norge. Sannsynligvis er det bygd av Halvor Hanneborg. Stabburet er bygget i to etasjer, og er i dag i bruk for servering og mindre selskaper.
Badstua, som nå er en egen leilighet, ble bygget under 2.verdenskrig i en tid da få hadde bad hjemme. Den fikk stor betydning for hygienen hos befolkningen på Bjørkelangen.
Den store enhetslåven ble bygget rundt 1900. Både bestyrerboligen og røkterboligen er fra rundt 1914, men er i dag om- og påbygd.
EID GLASSVERK
Glassverket som Ludvig Mariboe bygget i 1812, lå antakelig på det området som kalles Glasslykkja. Her er det ingen synlige spor etter hverken ovner eller bygninger, så den nøyaktige plasseringen er usikker.
Glass ble produsert ved å smelte kvarts og pottaske. Kvartsen kom fra brudd i nærheten, og pottaske ble antakelig importert.
Verket hadde både en såkalt taffelglassovn til produksjon av vindusglass, og en hvittglassovn til produksjon av pryd- og bruksglass. I 1816 hadde glassverket over hundre ansatte. Glassblåserne kom gjerne fra de andre glassverkene som Hurdal, Hadeland og Biri, og mange hadde engelsk og tysk bakgrunn.
Glassverket ble nedlagt 1818 – 20 på grunn av manglende lønnsomhet.
Foto: Karaffel fra Eid glassverk
GRAVHAUG FRA JERNALDER
500 f.Kr. – 1030 e.Kr.
Inne i skogholtet like over dammen ligger en gravhaug fra jernalder. Det er ingen andre synlige kulturminner fra samme periode i nærheten. Området er bakkeplanert og har vært utsatt for flom, og denne gravhaugen kan derfor være en rest av et større gravfelt som har ligget ved et forhistorisk tun.
Gravhauger er ofte anlagt godt synlig på høydedrag eller ved ferdselsårer nært gårdstunet.
Store gravhauger har krevd mye arbeidskraft å reise. De som fikk slike gravminner må ha hatt en betydningsfull posisjon i samfunnet. Trolig kan haugene ha markert en bestemt ætt eller større jordeiers territorielle bruks- og eiendomsrett, for eksempel en tidlig form for odel.
I henhold til Lov om kulturminner av 1978 er området fredet. Vis respekt for gravstedet.
Tegning av Malin Trømborg 2011.
INDUSTRIANLEGGET FRA 1840-ÅRENE
Restene etter industrianlegget som Halvor Hanneborg bygde i 1840- og 1850-årene, er synlige blant annet som terrasser i terrenget. Her har det ligget store fabrikkhaller. Vi kan også se restene etter fundamentet for et stort vasshjul.
På den øverste terrassen har det stått en hall på 24 x 10 meter. I den søndre enden av denne er det åpning inn til to haller på 15 x 12 og 10 x 12 meter, som er orientert øst/vest. Mot sør er muren 1.5 meter bred. Den har vært fundament for en vannrenne som har kommet ned fra Eidsbekken.
Det er også åpninger i muren etter akslingen til vasshjulet. Utsiden av veggen her er 4–5 meter høy. Sør for dette er det rester etter en avløpskanal for vann.
Industrianlegget huset spikerverk og ljåsmie og senere et bomullsveveri og -fargeri. Råstoffet til spiker- og ljåsmia ble hentet i Skillingsfors i Sverige, der Hanneborg hadde et jernbruk og store eiendommer. Bomullsveveriet hadde 30 vevstoler, hver betjent av en veverske. Både vevstolene og veverskene kom fra England.
Milekart fra 1795 av Darre, Statens kartverk. Eidgårdene ca 1770/90 med inntegnet nedlagt masovn. Kart fra arkeologisk registreringsrapport 2010, Akershus fylkeskommune.
ZITTEN JERNVERK
Jernet ble fremstilt i en masovn. Dette var en massiv kvadratisk steinkonstruksjon, ca. 8 meter høy, med en indre sirkulær pipe som ble fyrt opp med trekull.
Når ovnen ble varm nok, fylte man på jernmalm og trekull lagvis fra toppen. For å få høy nok varme, ca. 1500 grader, brukte man en blåsebelg som var drevet av et vasshjul i
Eidsbekken.
Det er ingen spor etter masovnen, men antakelig sto den innunder berget rett bak stabburet. Den første masovnen ble bygd i 1763, men måtte rives året etter da den var for dårlig.
En ny ovn sto ferdig i 1769. Denne var kun i bruk noen få år, da malmen ikke var drivverdig.
Malmen ble tatt ut i rundt 20 dagbrudd som lå på Setskog, øst for Eidsverket. Flertallet av de ansatte kom utenbygds fra, mange fra Sverige og noen fra Tyskland.
De eneste synlige sporene etter jernverket er to gruvetipper med malm som ligger i skråningen ovenfor stabburet. Bak stabburet er inngangen til Fjellhallen, som opprinnelig var sprengstofflager og siden arkiv for Saugbrugsforeningen. Den tenkes nå brukt som lager for ost, vin og skinker.
Ill. Skjematisk tegning av masovn (plan og snitt) av Kristin Røgeberg.
KRAFTVERK MED RØRGATE
Kraftverket ble anlagt i 1891 av konsul Anders Olai Haneborg. Han bygget opprinnelig et 12 kW likestrømsanlegg. Dette var ett av de første bygdekraftverkene i Norge. Etter flere flyttinger og ombygginger ble det nåværende vekselstrømanlegget på 225 kW bygget i 1942.
Vannet til kraftverket ble ført gjennom en 409 meter lang rørgate fra Eidsdammen. Fallhøyden er 41 meter. Verket ble tilknyttet en høyspentledning samme år, og i gode vannår eksporterte Eidsverkets kraftverk strøm ut på nettet.
Det er veldig få bevarte kraftverk av denne typen i Norge. Både kraftverk og rørgate er intakt, men ikke i bruk. Turbinen er bygget på Olaf Sørums mekaniske verksted, og det finnes heller ikke mange av disse turbinene igjen. Langs Eidsbekken går rørgaten fra Eidsdammen til kraftverket på tunet.
Rørgaten er bygget i 1941, og er siste ledd i industriutviklingen på Eidsverket.
Foto: Interiør i Eidsverkets kraftverk med generator.
SAGBRUK OG MØLLE
På Eid er både sag og kvern nevnt i matrikkelen allerede på 1600-tallet. I 1806 ble det innvilget privilegert sagbruk uten kvantumsbegrensninger.
Fra rundt 1860 bygget Halvor Hanneborg opp et omfattende industrianlegg langs veien opp mot Møllerhaugen, med både sagbruk, høvleri og en mølle. Dette anlegget ble drevet av en turbin som han installerte i 1860.
Her var det også en egen kvernstall der hestene kunne stå mens kornet ble malt. Hele anlegget brant i 1958 og ble ikke
gjenoppbygget.
Fram til dette anlegget gikk det eget sidespor fra Urskog-Hølandsbanen.
Urskog-Hølandsbanen ble bygget i 1896–1903. Den viktigste pådriveren for å bygge banen var Anders Olai Haneborg, som
sammen med sin fetter Odilon Baltazar Hannibal Hanneborg arvet Eidsverket i 1892. Disse var de siste privatpersonene som eide Eidsverket.
Et av de to første lokomotivene på banen het «Eidsverket», og fram til 1910 hadde Eidsverket egne godsvogner for transport av trelast.
Foto: Trygve Panhofs fotosamling. Husmenn og arbeidsfolk på Eidsverket ca. 1900.
Sagbruksarbeidere på Eidsverket i 1890-årene.